Dom om preklusjon og dagmulkt i forbrukerentreprise
I kontrakten mellom partene var det avtalt fremsendelse av fakturaer på e-post. Det var laget en betalingsplan med fire avdragsfakturaer.
Forbruker hevdet at de ikke aldri hadde mottatt faktura for avdrag nr. 3. Når avdrag nr. 4 ble mottatt, og forbruker mottok avregning av tillegg og endringer, fremkom det ikke at avdrag nr. 3 var ubetalt. Entreprenøren visste heller ikke at avdrag nr. 3 var ubetalt ved fremsendelse av sluttregningen, men straks han ble klar over det sendte han avdragsnota nr. 3 på nytt og med nytt fakturanummer.
Forbrukeren mente da at han trodde avdragsfaktura nr. 3 allerede var betalt, og siden han mottok denne etter at avdrag nr.4 og avregning endringer var mottatt, måtte avdrag nr. 3 være prekludert, jf. bustadoppføringslova § 48. Entreprenøren hevdet at faktura på avdrag nr. 3 var sendt tidligere, men det kunne han ikke dokumentere på grunn av en konkurs som medførte at sendte e-poster ikke lengre var tilgjengelige.
Lagmannsretten kom til at forbrukeren ikke kunne anses å være i «god tro» og konkluderte med at avdragsfaktura nr. 3 ikke var prekludert.
Dagmulkt
Partene inngikk en avtale om oppføring av bolig uten at det var avtalt frist for ferdigstillelse. Underveis i prosjektet reiste forbrukeren spørsmål når boligen kunne antas å bli ferdig. Entreprenørens prosjektleder besvarte forbrukerens spørsmål på forventet ferdigstillelse i en e-post hvor det blant annet fremgikk følgende: «Har fått summert meg litt og ser ut for at huset kan stå ferdig senest 30. juni 2016.»
Lagmannsretten kom til at dette ikke kunne bli ansett som tilstrekkelig for at det var å anse som en avtalt ferdigstillelsesfrist.
Entreprenøren innkalte til overtagelse 1. juli 2016. Lagmannsretten kom til at det å innkalle til overtagelse i seg selv ville utløse dagmulkt dersom forbrukeren – berettiget – kunne anses berettiget til å nekte overtagelse. Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten til at det ikke forelå «rimelig grunn» til å nekte å overta boligen, jf. bustadoppføringslova § 15.
Lagmannsretten fant det heller ikke hadde betydning at forbrukeren og entrepreprenøren holdt en ny overtagelse 26. august 2016 hvor forbrukeren signerte en overtagelsesprotokoll.
Lagmannsretten kom derfor til at forbrukeren ikke hadde rett til dagmulkt.
Sakskostnader
Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten, men på noe annet grunnlag. Entreprenøren ble tilkjent sakskostnader for lagmannsretten, men ikke for tingretten.
Lagmannsretten fritok forbrukeren ansvaret for sakskostnader for lagmannsretten etter tvistelovens § 20-2, 2.ledd b) med den begrunnelse at entreprenøren hadde opptrådt uryddig i sin håndtering. Som den profesjonelle part skulle entreprenøren ha sørget for at det faktiske hendelsesforløp var mer klart. Lagmannsretten fant derfor at forbrukeren hadde berettiget grunn til å få prøvet sin sak for tingretten selv om han ikke vant frem. Hver av partene måtte derfor bære egne sakskostnader for tingretten.
Link til dommen