Sentrale dommer i entreprisesaker hvor oppdragsgiver er forbruker og mellom profesjonelle
Innholdsfortegnelse
Rt-1984-962: Preklusjon og realitetsdrøftelser
HR-2002-1028-A: Avbestillingshonorar
HR-2010-233-A: Relativ reklamasjonsfrist på 2 måneder
HR-2016-761-A: Bindende prisoverslag. Konsulentbistand
TBERG-2013-209800 (31.8.2016). NS 8401 Grov uaktsomhet. Prosjekterende hadde ikke gjort tilstrekkelig forsøk på å overholde avtalt fremdrift mv.
LE-2007-64: NS 8402 pkt. 13.2. Manglende varsel om overskridelse av angitt budsjettramme
Rt-1999-922: «Salhus Flytebru»-dommen. Bristende forutsetninger. Kontraktrevisjon.
HR-2000-1135: Erstatning positiv kontraktsinteresse
HR-2007-1835-A: Byggherre har ansvar for uklarhet i anbudsmateriale
Rt-2010-1345: «Oslo vei»-dommen. Bristende forutsetninger.
HR-2012-2126-A: Entreprenøren har ansvar for uklarhet i eget tilbud
HR-2019-280-A: Brygge på Hvaler. Konkludent atferd.
HR-2019-1225-A: Krav om tillegg for «Plunder og heft» og forsering
HR-2020-228-A. Kravet til oppdragsgivers innsigelser til sluttoppgjøret
HR-2020-2254-A: Dom om «uten ugrunnet opphold»
Forbruker
Rt-1984-962: Preklusjon og realitetsdrøftelser
Utgangspunktet for denne tvisten er oppføringen av et typehus med saltak, med påfølgende isdannelser og vanninntrenging. Partene i saken er en forbruker på den ene siden og en entreprenør på den andre.
Hovedspørsmålet i saken var om entreprenøren var avskåret fra å påberope seg reklamasjonsfristen. Forbrukeren reklamerte 3 ½ år for seint.
Reklamasjonsfristen for forholdet var fastsatt i NS 3401 til ett år, og denne var for lengst utløpt da forbrukeren reklamerte. Partene var enige om at entreprenøren kunne avvist reklamasjonen fordi den ikke var rettidig. Det var derimot ikke slik at entreprenøren måtte avvise denne, og kunne frafalt innsigelsen og foretatt utbedring i stedet.
Høyesterett uttaler i saken at hvorvidt innsigelsen er frafalt eller det er gått med på retting, beror på en samlet vurdering av forhandlingene som er gjort, samt øvrige forhold etter at saken ble tatt opp med entreprenøren av forbrukeren.
Etter en gjennomgang av forhandlingene og de øvrige etterfølgende forhold, kommer Høyesterett til at entreprenøren hadde opptrådt på en slik måte at forbrukeren hadde berettiget grunn til å oppfatte at entreprenøren hadde akseptert å utbedre reklamasjonen selv om den var reklamert for seint.
Høyesterett konkluderer derfor med at entreprenøren på grunn av sin opptreden hadde avskåret sin egen mulighet til påberopelse oversittelse av reklamasjonsfristen.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
HR-2002-1028-A: Avbestillingshonorar
Utgangspunktet for saken er en avtale om planlegging og oppføring av et typehus. Partene i saken er en forbruker på den ene siden og en entreprenør på den andre.
Hovedproblemstillingen var om entreprenøren hadde krav på erstatning for tapt dekningsbidrag etter forbrukerens avbestilling, jf bustadsoppføringslova § 52 tredje ledd. Avbestillingen medførte ikke noen redusert virksomhet eller ledighet, men et tap i omsetningsvolum fordi entreprenøren hadde mulighet til å utvide sin kapasitet i takt med de løpende oppdrag som kom inn til selskapet.
Etter en nærmere vurdering av innholdet i bustadoppføringslova § 52 tredje ledd, kom Høyesterett til at loven må forstås slik at den også innebærer at det kan kreves dekket tapt dekningsbidrag for tapt omsetningsvolum.
Høyesterett kom derfor til at entreprenøren kunne kreve erstattet dekningsbidrag forutsatt at tapet var påregnelig og at entreprenøren ikke ville få tapet kompensert gjennom andre nye tilsvarende oppdrag. Entreprenøren måtte bevise at dette var tilfelle; bevisføringsplikten for dette ligger hos entreprenøren.
Høyesterett mente at lagmannsrettens fastsettelse av tapt dekningsbidrag på 22 % av avbestillingen ikke kunne anses som for høyt eller urimelig.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
HR-2010-233-A: Relativ reklamasjonsfrist på 2 måneder
Sakens utgangspunkt var kjøp av en boligeiendom, og påfølgende krav om prisavslag. Partene i saken er forbruker på den ene siden, og entreprenør på den andre.
Hovedspørsmålene i saken var om prisavslag kan kreves etter avhendingsloven § 4-12, om eiendommen var i “vesentleg ringare stand” enn forbrukeren som kjøper hadde grunn til å regne med (§ 3-9) samt om det er reklamert i tide («— innen rimelig tid—» § 4-19).
Høyesterett kommer til at eiendommen var i “vesentleg ringare stand” og at de således forelå en mangel. Samtidig konkluderte Høyesterett med at forbrukeren ikke er reklamert i tide og av den grunn likevel ikke hadde rett på prisavslag for mangelen.
Det ble uttalt at det er få grunner til at reklamasjonstiden ved kjøp av fast eiendom skal være særlig mye lengre enn to måneder i utgangspunktet, og tre måneder vil da være i ytterkanten av hvor lenge kjøper normalt kan vente med reklamasjonen sin. Høyesterett uttaler deretter at det uansett må sees hen til sakens konkrete omstendigheter. Momenter her vil være at lang tid siden overtakelse før oppdagelse av manglene skaper en særlig aktivitetsplikt hos kjøperen, samt kjøperens personlige forhold. Jo lengre tid som er gått siden overtagelsen, jo mer øker lojalitetsplikten i kontraktsforholdet til at kjøper reklamerer raskt.
Konklusjonen til Høyesterett er at forbrukeren ikke hadde reklamert innen rimelig tid når forbrukeren hadde ventet i mer enn to måneder med å reklamere.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
HR-2016-761-A: Bindende prisoverslag. Konsulentbistand
Saken dreier seg i utgangspunktet om oppgjør for arbeid i forbindelse med en total boligrehabilitering. Partene i saken var en forbruker og en entreprenør.
Hovedspørsmålet i saken var om entreprenøren ga et prisoverslag til forbrukeren, og da med virkninger som står i bustadoppføringslova § 41 tredje ledd (15%-regelen).
Høyesterett kom til at entreprenørens overslag over hva resten av elektrikerarbeidet ville koste var å anse som et prisoverslag og slik at 15 %-regelen kom til anvendelse.
Entreprenøren anførte at han ikke hadde gitt et bindende prisoverslag, men bare et uforpliktende estimat over hva resten av arbeidene måtte antas å ville koste. Høyesterett kom til at et prisoverslag som utgangspunkt var bindende med mindre entreprenøren kunne underbygge sin påstand om at det var gitt et ikke-bindende prisoverslag.
Entreprenøren nådde heller ikke frem med at vedkommende som gav prisoverslaget ikke hadde fullmakt til å binde selskapet. Det var et internt forhold i den grad representanten hadde overskredet sine fullmakter.
Det forhold at forbrukeren var representert ved en profesjonelt innleid byggeleder, og ikke selv var løpende involvert i prosjektet, endret ikke at oppdragsgiver var å anse som forbrukere i lovens forstand.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
Proffkontrakter
TBERG-2013-209800 (31.8.2016). NS 8401 Grov uaktsomhet. Prosjekterende hadde ikke gjort tilstrekkelig forsøk på å overholde avtalt fremdrift mv.
Bergen tingrett konkluderte med at prosjekterende hadde opptrådt grovt uaktsom ved gjennomføring av sitt oppdrag ved blant annet ikke å ha gjort tilstrekkelige forsøk på å overholde den avtalte fremdriften. Manglende prosjektering hadde medført betydelige merkostnader for entreprenøren som igjen hadde fått dekket sine merkostnader fra byggherre. Byggherre fikk erstattet sine merkostnader utover ansvarsbegrensningen i NS 8401 fordi retten konkluderte med at prosjekterende hadde opptrådt grovt uaktsomt. Samlet ble prosjekterende gjort ansvarlig for om lag kr. 30 mill. hvorav kr. 18 mill. var begrunnet i den grove uaktsomheten.
Dommen har begrenset verdi som rettskilde, men inneholder betraktninger rundt ansvar og grov uaktsomhet som vil være relevant også i andre problemstillinger.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
LE-2007-64: NS 8402 pkt. 13.2. Manglende varsel om overskridelse av angitt budsjettramme
I en kontrakt om byggeledelse etter NS 8402 ble det avtalt en budsjettramme på byggeledelsen med kr. 300.000,-. Prosjektets budsjett ble endret på flere poster, men ikke på byggeledelse.
Byggelederen mente at han hadde varslet om at arbeidet ble mer omfattende enn forutsatt, men lagmannsretten fant ikke det tilstrekkelig. Oppdragsgiver hadde betalt alle regninger fra byggelederen – også de som overskred budsjettrammen på kr. 300.000 – men byggeleder ble dømt til å tilbakebetale den delen av vederlaget som oversteg budsjettet. Lagmannsretten presiserer at resultatet er etter en konkret vurdering.
Oppdragsgiver var i dette tilfellet en forbruker, men de henvisninger lagmannsretten har til bestemmelsene må antas å ha relevans også når en NS 8402-kontrakt benyttes mellom profesjonelle.
Les hele avgjørelsen her.
Rt-1999-922: «Salhus Flytebru»-dommen. Bristende forutsetninger. Kontraktrevisjon.
Entreprenøren fikk ikke medhold i krav om tilleggsbetaling for merutgifter i forbindelse med uforutsette vansker under sveisingen av høyfast stål ved byggingen av en flytebro i stål. Entreprenøren var nærmest til å bære risikoen for at sveiseprosessen ble uventet komplisert og kostbar (utførelsesrisikoen).
Vederlag fordi konstruksjonen av pontongfestene mot brokarene ble endret etter kontraktens inngåelse, ble fastsatt etter kontraktens enhetspriser for stålarbeider.
Les hele avgjørelsen her.
HR-2000-1135: Erstatning positiv kontraktsinteresse
Utgangspunktet for denne saken var konkurranse om et anbud utlyst av en fylkeskommune. Partene i saken var fylkeskommunen og en entreprenør som var en av anbyderne. Høyesterett skulle vurdere om entreprenøren ville fått oppdraget om tildelingsreglene i konkurransegrunnlaget hadde blitt fulgt og hvilken erstatning entreprenøren eventuelt skulle bli tilkjent for en eventuell forbigåelse.
Høyesterett uttaler at for å ha et slikt krav, må det foreligge en vesentlig feil hos oppdragsgiver, og anbyder må bevise at det var mest sannsynlig at de ville få tildelt anbudet. I vurderingen av hvorvidt en feil er vesentlig, må det tas hensyn til feilens størrelse, hvilken type feil det er snakk om, og hvor mye oppdragsgiveren kan lastes for feilen.
Høyesterett kom frem til at det forelå en vesentlig feil hos fylkeskommunen, og at det var mest sannsynlig at entreprenøren skulle blitt tildelt oppdraget etter de tildelingsreglene som forelå. Entreprenøren har dermed her et krav på erstatning for positiv kontraktsinteresse. Det innebar at entreprenøren økonomisk skal settes i samme økonomiske situasjon som om han hadde gjennomført oppdraget.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
HR-2007-1835-A: Byggherre har ansvar for uklarhet i anbudsmateriale
Utgangspunktet for denne saken var hovedentreprens ansvar og risiko for en sideentreprenør og hovedentreprenørens krav på tilleggsvederlag fra byggherre for underentreprenørens tillegg. Partene i saken er en kommune på den ene siden og en hovedentreprenør på den andre. (Byggholt)
Hovedspørsmålet i saken var om hovedentreprenøren etter utløpet av anbudsfristen kunne kreve tillegg på vederlaget for tiltransporten fra kommunen.
Etter en lengre gjennomgang og vurdering av saksdokumentene, uttaler Høyesterett at det er anbudsinnbyder sitt ansvar å sørge for at anbudsgrunnlaget er klart og entydig. Med mindre det objektivt sett fremstår som klart hva anbudsinnbyderen har ment, skal ikke anbyderen pålegges risikoen for slik uklarhet.
Høyesterett kommer etter dette frem til at hovedentreprenøren har krav på tilleggsvederlag for få tiltransportert en annen entreprenør i mangel av en klarhet av det mottatte i anbudsmateriale.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
Rt-2010-1345: «Oslo vei»-dommen. Bristende forutsetninger.
Saken gjaldt krav om tilleggsvederlag fra en entreprenør ved vinterdrift av vegstrekninger som driftes i henhold til en entreprisekontrakt som er inngått etter forutgående anbudsinnbydelse.
Hovedspørsmålet var hvem som hadde risikoen for at gjennomsnittlig faktisk saltforbruk per vintersesong ble bortimot tre ganger så høyt som gjennomsnittet av det som ved anbudsinnbydelsen ble oppgitt som tidligere rapportert saltforbruk. Høyesterett kom enstemmig til at det ikke var grunnlag for å revidere kontrakten på grunnlag av ulovfestede regler om bristende forutsetninger eller avtaleloven § 36, men at Oslo Vei kunne kreve kompensasjon for merutgiftene med hjemmel i NS-3430 punkt 7.5, jf. punkt 21.1.
Dommen kan leses i sin helhet her.
HR-2012-2126-A: Entreprenøren har ansvar for uklarhet i eget tilbud
Utgangspunktet for denne saken var en anbudskonkurranse om bygging av tunnel. Partene i saken var en offentlig etat på den ene siden og en entreprenør på den andre.
Hovedspørsmålet i saken var hvorvidt kontrakten partene hadde inngått også omfattet den steinen som ville gå med ved til muring av tunnelen.
Høyesterett konstaterte at utgangspunktet for denne vurderingen må være hvordan en normalt forstandig tilbyder vil lese kontrakten på dette punktet. Saken har visse likhetstrekk med Byggholt-saken(over), men skiller seg fra denne på et vesentlig punkt; Klarhetskravet kan ikke strekkes så langt at tilbyder ved enhver mulig uklarhet kan forstå denne på den måten som er i tilbyderens egen interesse, når anbudsinnbyderens mening egentlig fremstår som klar.
Høyesterett kom etter dette frem til at entreprenøren hadde feilpriset ved å ikke ta med steinen i sin pris, og entreprenøren kunne derfor ikke i ettertid kreve å få ekstra betalt for den mengde stein som ville gå med fordi han selv hadde uteglemt denne kostnaden i sin pris.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
HR-2019-280-A: Brygge på Hvaler. Konkludent atferd.
Skjærhalden Gjestrehavn As bygget en gjestebrygge i 2005. Hovedbryggen ble liggende på skrå foran naboeiendommen. Høyesterett uttalte at retten til å utnytte området utenfor egen strandeiendom er eksklusiv.
Høyesterett kom til at den bryggen som var anlagt delvis var plassert der hvor naboen hadde enerett til å disponere over eiendommen. Den etablerte bryggen krenket derfor naboeiendommens enerett. Naboens opptreden ble vurdert til å være slik at utbyggeren hadde en berettiget grunn til å anse at utbyggingen var godtatt. Selv om utbyggingen således krenket naboens enerett til å utnytte området anse Høyesterett at naboen hadde akseptert denne utbyggingen ved sin handlemåte. Naboen ble derfor ansett til å ha akseptert utbyggingen ved konkludent adferd.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
HR-2019-1225-A: Krav om tillegg for «Plunder og heft» og forsering
Entreprenøren krevde tilleggsbetaling for nedsatt produktivitet (Plunder og heft) og dekning av forseringskostnader på grunn av forhold oppdragsgiver var ansvarlig for.
Høyesterett kom til at entreprenøren først måtte påvise at det forelå forstyrrelser fra oppdragsgiver og at dette hadde påført entreprenøren merkostnader. Det vil ikke være tilstrekkelig at entreprenøren viser til ulike forhold som har medført forstyrrelser i entreprenørens produksjon – det må påvises konkrete forhold som har påført slike ekstra kostnader.
Når det gjelder beregningen av kravets størrelse må det være konkret forankret i årsakssammenhengen. Entreprenørens budsjett vil kunne være et indisium, men vil ikke være tilstrekkelig til å konstatere kravets størrelse. Høyesterett fastslår likevel at det ikke kan settes altfor strenge krav til bevisføringen av tapets størrelse som i praksis gjør det umulig å få erstatning for urasjonell drift. Det må derfor aksepteres at beregningen må inneholde et visst element av skjønn. Samtidig kom Høyesterett til at det var feil rettsanvendelse når lagmannsretten foretok et skjønn som ikke var knyttet opp til en slik konkret vurdering.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
HR-2020-228-A. Kravet til oppdragsgivers innsigelser til sluttoppgjøret
Oppdragsgiver hadde levert innsigelse til entreprenørens sluttoppgjør, men meddelte at han så langt ikke ville akseptere noen av tilleggskravene fordi han ikke hadde fått tilstrekkelig tid til å gjennomgå disse. Entreprenøren hevdet at oppdragsgivers avvisning av tilleggskravene, med den begrunnelse at oppdragsgiver ikke hadde fått nok tid til å vurdere disse tilleggene, ikke var tilstrekkelig spesifisering. Entreprenøren mente derfor at innsigelsesfristen for disse postene var oversittet og senere innsigelser skulle prekluderes.
Høyesterett kom til at oppdragsgiver ikke hadde tapt sin rett til å bestride de tilleggskravene som var avvist uten spesifisert begrunnelse. Høyesterett kom til at det var tilstrekkelig at oppdragsgiver hadde vært konkret på hvilke poster som oppdragsgiver – foreløpig – ikke ville godkjenne.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
HR-2020-2254-A: Dom om «uten ugrunnet opphold»
En konsulent var engasjert av Statens vegvesen for utarbeidelse av konkurransegrunnlaget for et veianlegg. Etter at anlegget var påbegynt, ble det klarlagt at en mengde som var oppgitt i grunnlaget, var betydelig lavere enn de faktiske mengdene, hvoretter vegvesenet fremmet erstatningskrav mot konsulenten for prosjekteringsfeil etter NS 8401 punkt 13.3 jf. punkt 13.1. Høyesterett, som hadde begrenset ankeforhandlingen til å gjelde reklamasjonsspørsmål, kom til at byggherren hadde reklamert for sent.
Oppdragsgiver hadde nemlig ikke overholdt fristen til å reklamere overfor oppdragstaker «uten ugrunnet opphold» ved å reklamere innen fire uker. Høyesterett uttalte at oppdragsgiver ikke kunne vente mer enn to uker med å fremsette sin reklamasjon. Ved at partene i saken hadde gått inn i realitetsdrøftelser og fordi oppdragstaker hadde forholdt seg passiv til de for sent fremsatte innsigelsene, kom Høyesterett likevel frem til at oppdragsgiver hadde reklamasjonsretten i behold.
Les avgjørelsen i sin helhet her.
ADVOKATFIRMAET TRYTI AS
v/ advokat Helge A. Tryti