Entreprenørens plikt til å veilede forbrukere

Entreprenøren må ha fokus på å veilede forbrukeren under byggeprosessen og kunne dokumentere at han har gitt slik veiledning. Plikten gjelder både ved ny bolig/fritidsbolig (buofl. § 7) og ved arbeid på eksisterende eiendom (hvtjl. § 5).  I tillegg til veiledningsplikten har håndverkeren en frarådningsplikt dersom forbrukeren ønsker utført en løsning som må anses som uhensiktsmessig. Langt på vei har entreprenøren et konsulentansvar overfor forbrukeren. 

Hvis entreprenøren ikke veileder forbrukeren – eller ikke kan dokumentere at han har gitt slik veiledning – kan det gi forbrukeren rett til utbedring, prisavslag, tilbakeholdt betaling, heving og/eller erstatning. Det er derfor ikke nok at entreprenøren er bevisst på sin veiledningsplikt. Han må også ha dette i sine rutiner. Forbrukeres økte bevissthet og kunnskap om sine rettigheter gjør at det blir stadig viktigere at entreprenøren har gode rutiner for å unngå unødvendige tap. 

Rådene bør være skriftlige

Selv om den samvittighetsfulle entreprenør har oppfylt sin veiledningsplikt muntlig, vil det ikke nødvendigvis være tilstrekkelig. Ikke sjelden er det ulike oppfatninger av hvilke råd entreprenøren har gitt.  Rådene bør derfor være skriftlige. Det er entreprenøren som har ansvaret for at han kan dokumentere hvilke råd har gitt. Det betyr at dersom entreprenøren hevder at han har frarådet en løsning som forbrukeren ønsker, men forbrukeren nekter for at han har blitt frarådet løsningen, vil det lett bli lagt til grunn at entreprenøren ikke har frarådet slik han skulle.  Da kan forbrukeren få rett til prisavslag.

Å gi råd via SMS kan gi falsk trygghet. SMSer blir oftere borte, f.eks. ved bytte av mobiltelefoner, og partene taper mye når de i ettertid skal rekonstruere hva som faktisk ble sagt på grunn av den raske kommunikasjonen SMS-utveksling innebærer. Da er det sikrere å sørge for skriftlig bevis ved å sende en e-post.

Hva skal entreprenøren gi forbrukeren råd om?

Veiledningsplikten gjelder en rekke ulike forhold forbrukeren trenger å vite for å kunne treffe de beslutninger som trengs på alle stadier i byggeprosessen. Entreprenøren skal gi sitt syn på hva som vurderes å være den mest tjenlige løsningen for forbrukeren tatt i betraktning metode- og materialvalg samt pris. Entreprenørens opplysningsplikt i buofl. § 26 og hvtjl. § 19 vil kunne gi en pekepinn på hva entreprenøren skal veilede forbrukeren om; dvs. gi opplysninger om «arbeidet, materialene eller eiendommen» som entreprenøren kjente eller måtte kjenne til eller om håndverkertjenesten anses som «hensiktsmessig» med tanke på pris og teknisk utførelse.

 Hvor inngående skal entreprenøren veilede forbrukeren?

Entreprenøren skal veilede forbrukeren «så langt forholdene tilsier det». Det er ikke ett svar på dette. Er entreprenøren en stor bedrift som tilbyr komplette løsninger, vil dette kunne utvide veiledningsplikten for denne bedriften. Er prosjekteringsfunksjonen satt bort til andre eller forbrukeren bistås av andre konsulenter, vil dette derimot kunne begrense veiledningsplikten. Det viktige er at entreprenøren må ha bevissthet rundt sin rolle som teknisk overlegen forbrukeren og ta denne plikten like alvorlig som å oppføre selve boligen eller utføre håndverkstjenester der.

Eksempler på situasjoner hvor entreprenøren bør gi råd

Mulige situasjoner hvor entreprenøren plikter å veilede forbrukeren kan være valg av konkret teknisk løsning for gulv i vaskerom eller å forsikre seg om at forbrukeren har forstått konsekvensene av de løsningene som er valgt, f.eks. i forbindelse med kjøkkenutformingen. Videre kan det tenkes at entreprenøren må etterspørre informasjon om forbrukerens ønsker for å kunne vurdere tjenlig teknisk løsning eller egnet materialvalg. Dersom en endring eller et tilleggsarbeid vil føre til en plikt for forbrukeren til å sende inn en ny byggesøknad, vil entreprenøren kunne ha plikt til å si fra om dette. Å veilede om pris er en sentral del av veiledningsplikten. Skal forbrukeren utføre egeninnsats, kan det være aktuelt at entreprenøren forklarer om gjeldende forskriftskrav. Dette kan f.eks. tenkes dersom forbrukeren selv skal legge gulv over en utleieleilighet og må ivareta forskriftskrav til lydisolasjon.

Ovennevnte eksempler er kun noen av mange tenkelige. Det viktige er å være bevisst på at entreprenøren plikter å ivareta forbrukerens interesser ved å gi de råd som er naturlige for at forbrukeren skal få tatt hensiktsmessige byggherrebeslutninger. En sterk anbefaling er å sikre skriftlighet rundt de råd som forbrukeren får.

Oslo, 18. mai 2021

Ragnhild K. Kullerud

Advokat