Risiko for overholdelse av uforsvarlig korte, dagmulktsbelagte frister i entrepriseprosjekter
Enhver entreprenør har plikt til å overholde frister fastsatt i kontrakten for å unngå sanksjoner som dagmulkt. Samtidig stiller byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav e krav om at byggherren under planlegging og prosjektering særlig skal ivareta sikkerhet, helse og arbeidsmiljø ved «at det avsettes tilstrekkelig tid til prosjektering og utførelse av de forskjellige arbeidsoperasjoner». Det hender likevel at frister fastsatt av byggherren er såpass korte at de kan sies å være strid med byggherreforskriften. Det oppstår da spørsmål om brudd på byggherreforskriften berettiger entreprenøren til fristforlengelse og/eller tilleggsvederlag.
Nærmere om HMS-krav i byggherreforskriften
Formålet med byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav e, er å verne arbeiderne på bygge- og anleggsplasser mot økt risiko for ulykker og helseskader som ofte oppstår som følge av tidspress. Hensynet til arbeiderne er så vesentlig og tungtveiende at ikke bare entreprenøren som arbeidsgiver, men også byggherren pålegges en plikt for at det avsettes tilstrekkelig byggetid.
Spørsmålet er så om entreprenøren kan kreve kontraktens fristforlengelse med den begrunnelse at byggherre har fastsatt såpass korte frister at det å overholde fristene vil medføre økt risiko for ulykker og dermed være i strid med forskriftens § 5.
Høyesterett avsa nylig en dom (HR-2022-1120-A) i en sak mellom Veidekke Entreprenør og Statens vegvesen hvor Høyesterett tok stilling til om brudd på byggherreforskriften får privatrettslig innvirkning på kontrakten mellom byggherren og entreprenøren.
Sakens bakgrunn
Den omtvistede kontrakten var en entreprisekontrakt basert på NS 8406 fra 2015 og gjaldt prosjektet K10 Svegatjørn-Fanavegen med en kontraktssum på nesten 2,3 milliarder kroner eks. mva.
Ferdigstilling var avtalt til 31. august 2020. Kontrakten inneholdt også 11 delfrister. Saken gjaldt overskridelse av fire av disse med henholdsvis 64, 50, 64 og 32 uker. Delfristene var sanksjonerte med dagmulkt på 400 000 kroner per dag.
Statens vegvesen krevde dagmulkt på totalt 230 millioner kroner for manglende overholdelse av delfristene.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett tok ikke stilling til om de faktiske kontraktsfestede fristene var ulovlig korte slik at det medførte brudd på byggherreforskriften. Det Høyesterett vurderte var om byggherreforskriften i det hele tatt kunne ha innvirkning på den private kontrakten mellom Veidekke Entreprenør og Statens vegvesen.
Det finnes nemlig ikke noen regler i norsk rett som tilsier at avtaler som er i strid med lov eller forskrift automatisk skal anses å være ugyldige. Om et brudd på offentligrettslig lovgivning skal gis virkning for en kontrakt, må vurderes konkret ut fra den aktuelle lovbestemmelsen.
I denne saken delte Høyesterett seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet viste til at formålet med forskriften er å verne arbeidstakerne ved at det blir tatt hensyn til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplasser. Vern av byggherrens eller entreprenørens økonomiske interesser er ikke en del av formålet.
Videre oppstiller ikke forskriften noen bestemmelser om ugyldighet i avtaleforholdet mellom byggherren og entreprenøren dersom det foreligger brudd på forskriften. Forskriftens § 5 kunne heller ikke være egnet som ugyldighetsregel ved at det manglet presise kriterier for hva som måtte anses å være tilstrekkelig byggetid. Derfor mente flertallet at det ikke kunne foreligge holdepunkter for at lovgiveren har ment at brudd på forskriften skal ha privatrettslige virkninger på kontraktens bestemmelser.
Videre la flertallet vekt på at det er Arbeidstilsynets oppgave å føre tilsyn med at byggherreforskriften overholdes. Direkte bruk av byggherreforskriften i entreprisekontrakter vil ifølge Høyesterett kunne gi entreprenøren insentiv til ikke å ta opp uforsvarlige forhold med Arbeidstilsynet, og heller gjøre gjeldende at frister som er dagmulktsbelagte er ugyldige til tross for at entreprenøren i utgangspunktet har gått med på å overholde disse fristene ved å inngi tilbud og signere kontrakten.
Flertallet mente videre at brudd på byggherreforskriften § 5 andre ledd bokstav c heller ikke kunne gi entreprenøren krav på fristforlengelse etter NS 8406 pkt. 19.4. Entreprenøren kan nekte å utføre arbeid i strid med offentligrettslige krav etter NS 8406 pkt. 13.1. Bestemmelsen sier imidlertid ingen om hvem som skal bære risikoen for ulovlige forhold. Ettersom entreprenøren var kjent med fristene for byggetiden ved avtaleinngåelsen, mente Høyesterett at den økonomiske risikoen for å utføre arbeidene på en forsvarlig måte, innen de avtalte fristene, var det entreprenøren som måtte bære.
Flertallet konkluderte derfor at brudd på byggherreforskriftens krav til forsvarlig byggetid ikke medførte at kontraktens dagmulktfrister var ugyldige.
Mindretallet hadde en annen oppfatning av byggherreforskriftens krav til byggetid. Ifølge mindretallet ville byggherrens mulighet til å sanksjonere ulovlig korte frister med dagmulkt føre til at entreprenøren ble utsatt for et sterkt tidspress og føre til økt risiko for helseskader og arbeidsulykker. Dette ville undergrave forskriftens formål. Derfor mente mindretallet at kontraktens ulovlig korte frister måtte kunne forlenges for på denne måten å unngå at kontraktens bestemmelser strider imot byggherreforskriften.
Dommens betydning
Dommen er klar på at byggherre vil kunne kreve dagmulkt selv om byggetiden er knapp og i strid med byggherreforskriften. Det innebærer at entreprenører selv må foreta konkrete vurderinger av om byggetiden bestemt av byggherren er tilstrekkelig og forsvarlig før entreprenøren eventuelt inngir et tilbud. Det er med andre ord ikke adgang til uten videre å legge til grunn at byggherrens vurderinger av frister er i samsvar med forskriftskravene.
Det innebærer at i anbudsforespørsler hvor entreprenøren ser at byggetiden ikke er tilstrekkelig, vil entreprenøren være nødt til enten å avstå fra å inngi tilbud, eller hensynta den korte byggetiden ved priskalkulering evt. forbehold. Det vil igjen medføre problemer i offentlige konkurranser hvor det ikke er adgang til å ta forbehold om byggetid uten å risikere at tilbudet blir avvist.
Dommen medfører at ansvaret for arbeidstakernes sikkerhet plassers hos entreprenøren og tvinger entreprenører til å foreta nøye avveininger av om kontraktens frister er forsvarlige og mulig å overholde.
Oslo 21.09.2022
Karolina Berazo Gertz
Advokat